dei høyrde alt
som vart sagt om han
i friminutta
hans altfor store øyrer
kan eitt hovud
romme
så mykje tilgjeving
at det sagte vert usagt
kan ein stadig le
etter slik gråt
sjølv no
etter så mange år
merkar han enno trykket
mot tinningen
enno samanbiten taus
verkande i kjeven
når han står opp
treng han enno ti minutt
ekstra
kvar morgon
før han går inn i livet
til alle oss andre
Godt skrevet.
SvarSlett